DOMINERENDE: Før Corona-krisen «eide» turistene sentrum av Amsterdam. (Foto: Bjørn Moholdt)

Fra midten av mars forsvant turismen fra Amsterdam nesten over natten. I stedet hadde Corona-pandemien inntatt byen, med en sosial og økonomisk krise som konsekvens.

Samtidig – for innbyggerne i Amsterdams historiske sentrum – innebar det som skjedde en stor lettelse. Som med et trylleslag hadde de byen for seg selv.

Byen vår igjen

Langt på vei hadde nemlig turismen overtatt kanalene og de koselige gatene i Jordaan. Ingen steder er imidlertid forskjellen mer tydelig enn i de nå øde smugene i Wallen, som Red Light District også kalles. En overflod av turister veltet seg gjennom gatene, inn i pornosjappene og kaffehusene.

Støy, søppel og offentlig vannlating var en konsekvens av alle millionene som strømmet gjennom gatene. Nå er alt dette borte, til stor glede for alle beboerne her. For Wallen er primært et boligområde.

En av beboerne er Charlotte Schenk, som holder til i en av kanalenes mursteins-bygninger med sin unge familie. Alle har de følt på forandringene.

– Det er bare deilig, sier hun til Washington Post om at gatene nå er overlatt til innbyggerne alene.

– Etter å ha bodd her i fem år ble jeg først nå kjent med naboer som jeg ikke visste at jeg hadde, forklarer Schenk.

Når solen er ute tar folk med seg stoler og setter seg foran husene sine, noe som aldri skjedde tidligere.

– Det er så gezellig, fortsetter hun og bruker det vanlige nederlandske adverbet for «å ha det bra sammen».

Schenk kan jobbe hjemmefra i disse tider, og har oppdaget Amsterdam på nytt.

– Det er som om byen er vår igjen, sier hun, og gjentar noe mange innbyggere har følt i flere år nå – at deres interesser har blitt underordnet de besøkendes

Aart Jaeger ved Anne Frank House, et annet stort landemerke, føler mye av det samme.

– Årsaken til denne krisen er veldig trist, men for oss er det en velsignelse i forkledning, sier den pensjonerte økonomen.

– Turisme her har blitt for mye. Vi er er rett og slett lei av den, sier han.

TURISTFELLE: Det kryr av denne typen utsalg i Amsterdam, som nå ikke har noen å selge til. (Foto: Bjørn Moholdt)

Mono-kultur

– Mange innbyggere føler nå at de vandrer gjennom fortidens Amsterdam, sier Tim Verlaan, assisterende professor i byhistorie ved Universitetet i Amsterdam.

Han trekker en parallell til hvordan det så ut her på 1970- og 80-tallet.

– Innestengningen er selvfølgelig enestående. Samtidig blir mange amsterdammere påminnet om en tid da byen først og fremst var et sted å bo, og ikke noe som skulle «konsumeres», forklarer han.

På den tiden opplevde Amsterdam en graverende tilbakegang, et resultat av en økonomisk og demografisk krise. Samtidig endret boligpreferansene seg: Byfolk flyttet til forstedene på jakt etter plass.

Amsterdam lette derfor etter nye inntektskilder.

– Før coronakrisen hørte du ofte folk si at den konstante veksten av turisme var som en naturkraft: ustoppelig. Men det har selvfølgelig også vært et spørsmål om politikk, mener Verlaan.

– Byregjeringen fremmet veldig aktivt Amsterdam som turistmål.

Gjennom en kombinasjon av økonomisk velstand, mindre kriminalitet og skånsom markedsføring eksploderte turismen. Globale trender bidro ytterligere. Flybilletter ble stadig billigere. Den reisende middelklassen i Europa og USA fikk etter hvert også selskap av asiatere.

– Den totale stillheten i Wallen viser nøyaktig hvor dominert dette nabolaget var blitt av turismen. Her er det nå ingen butikker lenger som betjener byens innbyggere.

Fra det 21. århundre var balansen i indre by forrykket, til fordel for de besøkende. Antallet hotellrom var mangedoblet, gatene permanent overfylte – og «lyden av Airbnb» – rullekofferter på brostein – ble byens sang.

Vakre bygninger langs kanalene ble gjort om billettkontorer og suvenirbutikker, men den kanskje største krenkelsen mot lokalbefolkningen var det sterkt økende antallet selgere av is og vafler, sauset inn med Nutella-sjokolade.

Det ble som et symbol på den mono-kulturelle reiselivsnæringen.

Bør gripe muligheten

I fjor var det ni millioner besøkende i Amsterdam, for det meste utlendinger, i en by på 820 000 mennesker. 40 år etter at turismen var skrudd på var ikke byen til å kjenne igjen.

– Den totale stillheten i Wallen viser nøyaktig hvor dominert dette nabolaget var blitt av turismen. Her er det nå ingen butikker lenger som betjener byens innbyggere, sier Verlaan.

Når turismen nå ligger nede for telling håper mange at mye blir annerledes når krisen en dag er over.

– Pandemiens virkninger gir mulighet til å reflektere over hva vi gjør nå, sier Els Iping.

Hun er talskvinne for VVAB, en organisasjon som beskytter kulturminner i indre by og som har vært en sterk forkjemper for å gjenopprette balansen til fordel for innbyggerne.

– Vi er stolte av byen vår, og turismen er jo et sterkt signal på at også andre liker den. Men den overfladiske typen turisme vi har sett de siste årene må opphøre, mener hun.

Flere som henne mener det må finnes en annen vei.

Det er gjort endel grep de siste årene for å dempe masseturismen. Markedsføringen av Amsterdam er nedskalert. Airbnb-utleie er i visse bydeler forbudt, og et tidligere forbud mot butikker som kun betjener turister ble nylig opprettholdt i retten.

Flere tiltak kommer.

– Endringer som allerede er gjort blir nå akselerert av denne krisen, sier Verlaan.

For å være på den sikre siden vil WAB med Iping i spissen sørge for at byens politikere nå holder tungen rett i munnen.

– Noen i reiselivsnæringen vil selvfølgelig ønske å snu denne politikken, med henvisning til behovet for økonomisk utvinning, sier hun.

– Men nesten alle andre er enige om at Amsterdam bør gripe dette øyeblikket for aldri å komme tilbake til den gamle situasjonen igjen.

Veien videre

Internasjonalt reiseliv opplever jevnlig kriser, og kommer tilbake igjen. Finanskriser, tsunamier, og askeskyer – reisebransjen har en suveren evne til å overkomme selv de verste hendelser.

Corona-pandemien er imidlertid en helt nytt – og på mange måter «demokratisk» – utfordring. Alle rammes mer eller mindre likt.

Da den drepende tsunamien feide over Sørøst-Asia i 2004 utløste katastrofen en flom av økonomisk krisehjelp og massive investeringer. Dermed fikk man bygget opp igjen livsgrunnlagene til de mange millioner av mennesker som var direkte og indirekte berørt.

Etter en tid da turismen var oppe og gikk igjen vendte også mange av de negative sidene tilbake. Overfylte strender, forsøpling og sosial og kulturell marginalisering. Alle dette skjedde fordi tragedien var asymmetrisk – den rammet bare visse deler av verden. Motivet for å komme på fote igjen var å tilfredsstille behovet i vestlige land like mye som selvoppholdelse.

Det var i alle sin interesser at verden fortsatte som den hadde gjort før tsunamien la ferieanlegg øde, og hundretusenvis av mennesker døde.

Nå er hele verden på mange vis likestilt, med en unik mulighet til å vurdere reiselivet på nytt

– Ønsker vi oss tilbake til hvor vi var? er et betimelig spørsmål stilt av Anne Gry Gudmundsdotter, universitetslektor og programkoordinator ved Universitetet i Sørøst-Norge Handelshøyskolen.

GEIRANGER: Krisen som den vi er inne i nå gir oss muligheten til å tenke nytt når det gjelder steder med høyt turisttrykk. (Foto: Bjørn Moholdt)

Kritikken drukner litt mellom alle de andre innleggene der reisebransjen roper etter hjelp for å komme på fote igjen. Til der vi var.

– Skal stadig nye besøksrekorder i allerede hardt belastede turistdestinasjoner, som Lofoten og Geiranger, fortsatt være vår eneste indikator på reiselivets suksess? spør Gudmundsdotter videre, og pirker med det i en sårskorpe av ubesvarte spørsmål.

For reiselivet har betydelig utfordringer, og i likhet med det som skjer i Amsterdam må utviklingen videre styres politisk. Pandemien har vist at en trygg, enhetlig hånd på rattet (les: myndighetene) har vært avgjørende for å lose oss trygt gjennom krisen.

– Penger og rekordbesøk bør ikke være den eneste indikatoren på hvor bra det går for turistnæringen, råder Gudmundsdotter, men det spørs nå hvor god disiplinen er.

En omfattende rapport etter tsunamien i 2004 viser at man gikk glipp av en mulighet til å jobbe frem mer langsiktige og bærekraftige løsninger. Det ligger en lærdom i det.

Noen har sagt at «man skal ikke la en god krise gå til spille». Kanskje keiseren av alle kriser er den endelige muligheten til å bekrefte at det faktisk stemmer. ©
Kilder: Washington Post, Dagens Næringsliv, forskning.no, Aftenposten