Vi har sett det i andre land – at du som kunstner, uansett hvor god du er, ikke helt blir profet i eget land. Ingmar Bergman ble aldri fullt ut akseptert som den eminente filmkunstereren han var. Svenskene slet rett og slett med å trykke ham til sitt bryst. Ikke før etter hans død kom det en slags anerkjennelse.
Det samme kan trolig sies om Munch – før nå.
Uhemmet hyllest
Joda, vi tror vi vet hvor stor han er, men storheten var ikke så lett å få øye på bortgjemt som han på et vis var i en dump på Tøyen.
Med det gedigne bygget i Bjørvika går utbyggeren Oslo kommune – i tospann med det spanske arkitektkontoret Estudio Herreros – helt motsatt vei. Det lenge etterlengtede Munch-museet retter en stor, 13 etasjer høy pekefinger opp i luften. Som et utropstegn og en slags manifestasjon på mannens storhet.
Storheten regnes nødvendigvis ikke i omfanget av arbeidet, men innflytelsen han har hatt – og hvor relevant han fortsett er. Som museets direktør Stein Olav Henrichsen anskueliggjorde gjennom en liten anekdote. Da Munch skulle utstilles i Moskva ble utstillingsstedet oppringt av pressen og spurt hvor mange de trodde ville komme.
– Jo det kan jeg si helt nøyaktig, her er det utsolgt!
Som sagt – jeg tror ikke vi nordmenn har klart å ta inn over oss Munch som en av verdenskunsten aller største skikkelser. Det er selvsagt umulig å måle eller sammenstille. Den eneste målestokken vi har er å vurdere den påvirkning en kunstner har hatt – i sin samtid og i ettertiden.
I så henseende når de færreste Munch til anklene. Få om noen kunstnere er brukt like mye i populær-kulturen, for eksempel.
En av verdens mest kjente samtidskunstnere, som det satses stort på under åpningen – Tracey Emin – er uhemmet i sin hyllest. Den gjennomsyrer alt hun gjør.
Utstillingen Sjelens ensomhet med noen av hennes verker – også den verdensberømte «sengen» (My bed fra 1998) – er således et solid vitnesbyrd.
Et fortjent hjem
Nesten som bestilt lå bygget denne dagen badet i et tåkehav, som fikk hovedstaden til å se mystisk og truende ut fra oven – helt i Munchs ånd vil jeg tro.
For det var de mørke irrgangene i menneskesinnet har var opptatt av, og som vi nå for alvor kan dypdykke i. For en ting er den utvendige arkitekturen, som noen har omtalt som noe nær «stalinistisk» i utformingen. Men i likhet med Munch ønsker heller ikke utbyggeren Oslo kommune å pynte på Munchs ettermæle. De vil at det kontroversielle også komme til uttrykk i det utvendige.
– Husk alt spetakkelet rundt rådhuset da det sto ferdig. I dag omtales det som et av Oslos praktbygg, sa byrådsleder Raymond Johansen da han sammen med museumsledelsen presenterte bygget for media.
Med det ble debatten rundt «innpakningen» lagt død (for en stakket stund i hvert fall), og pressen ble invitert inn i det Munch faktisk handler om – den eminente kunstnerens arbeider og betydning.
Det sier seg selv at det er umulig å presentere alle de rundt 42 000 objektene han testamenterte til byen, selv med 11 utstillingssaler i 13 etasjer, men det gjøres et meget hederlig forsøk.
For endelig kommer Edvard Munch til sin rett, og symbolsk nok midt i sentrum av den nye byen. Utstillingssalene skiller seg lite fra andre lignende bygg jeg har vært i, de tjener sin funksjon, som de skal gjøre, men alt er nennsomt satt opp. Noen steder i dunkel belysning, som kler de ulike temaene. I andre saler slipper lyset mer til.
Sikkert akkurat slik Munch selv så livet og omgivelsene.
Les mer om Munch-museet HER!
Det aldri hvilende kunstnersinnet ga oss en gave som har fått et nytt, vel fortjent hjem. Løp og se – om du ikke har oppdaget Munch tidligere vil du garantert gjøre det nå.
Og om du ikke er lagd av stein vil dette bygget med dets innhold ha noe for oss alle. Skulle du mene noe annet refunderer jeg personlig inngangspengene. ©
