Niels Christian Geelmuydens «Skrivekunstens hemmeligheter» er et skattkammer av en lærebok med en fortellerglede som vil henrykke langt fler enn dem som lever av å skrive.
Som journalister i tradisjonelle medier arbeider vi gjerne på autopilot, fordi saken har en deadline, og vi ikke har noen annen tilknytning til historien enn selve nyhetsinteressen. Da er det rutinen og håndverket vi lener oss på.
Andre ganger – når vi skal ut av komfortsonen og beskrive noe vi har et langt nærmere forhold til – er det straks vanskeligere. Da vil denne boken bli en svært god følgesvenn.
Krydder i teksten
Den meritterte ordsmeden Niels Christian Geelmuydens bok har undertittelen «Lær å skrive levende», og fremstår for en som har levd et helt liv av å formulere seg som en liten åpenbaring. Mye av det han beskriver er riktignok gjenkjennelig og selvsagt, men det er måten det blir sagt på og ikke minst vektlagt. Geelmuydens presise, underfundige og lekne penn gir boken et hjerte der de fleste bøkene om emnet jeg har lest snakker til hodet.
Vis, ikke beskriv indeed. Han skriver pedagogisk – uten å være det, for Geelmuyden får det han har på hjertet til å henge igjen lenge etter at siste ord er sagt.
Geelmuyden er hele tiden tilstede i boken som en god, medfølende venn. «Jeg kan ikke skrive boka for deg, men jeg skal være der for deg når du gjør det», for å parafrasere Bjørn Eidsvåg – en annen strålende ordsmed.
Geelmuyden følger med andre ord sitt eget råd om å være personlig, men på en lun og nærmest medfølende måte. Jeg mistenker ham for å være inspirert av en annen bok om skrivekunstens gleder og fallgruver jeg ofte refererer til —Stephen Kings’ selvbiografiske «On writing». Den amerikanske mangemilliardæren skriver ikke lenger for å overleve, som han en gang gjorde, men fordi historiene tvinger seg frem. Han hadde noe på hjertet, og vil så uendelig gjerne fortelle om det.
Dette er noe av kjernen i Geelmuydens bok. Skriver du får å tjene penger eller oppnå berømmelse har du allerede feil fokus. Fortellergleden – og noe på hjertet – er det som kreves.
Geelmuyden refererer helt flyktig til Kings bok. Samtidig går han sin egen vei med engasjerende entusiasme. I likhet med King beskriver Geelmuyden perioder av sitt eget liv. Han bruker eksempler fra artikler han har skrevet, fra små episoder i livet som har påvirket skrivingen hans, men det siste blir kun som krydder i en tekst spekket med gode råd. Det er omtanken for ordenes valør og betydning som er det viktige, og hvordan du best kan bruke dem til å formidle en historie som treffer leseren.
Barnesinn
Om det er en rød tråd her handler boken om måter og metoder å fange leseren på. Hvordan sette sammen ord for å appellere til så mange som mulig, uten å bli dvask og likegyldig. At den tåler tidens tann, for å bruke en klisjé jeg er sikker på Geelmuyden jobber intenst for å unngå.
For det er nettopp anstrengelsene bak han henviser til. At det skal koste noe – ikke nødvendigvis blod, men betydelig svette og tårer. En god og ikke minst original tekst «som tar bolig i leseren» er skapt av motstand, ikke i medvind.
«Finn tilbake til barnets syn på verden, og du er et godt stykke på vei, er blant Geelmuydens hovedteser for god skrivekunst.»
Nils Christian Geelmuyden bygde seg et navn som portrettør i bladet Kapital. Hans høyst originale observasjoner av kjente personligheter kunne være brutale i sine beskrivelser, men de var propp fulle av fenomenale nyord og vendinger vi knapt har sett maken til – i hvert fall ikke siden Dagbladet-profilen Arne Hestenes’ dager. De ble aldri nidviser, snarere så naturtro og presise at selv de omtalte storhetene jublet over ofte lite tiltalende beskrivelser. Fordi de var sanne.
I boken forteller han om alt arbeidet som lå bak de mange oppfinnsomme og smågeniale vendingene. At alt som virker lett på overflaten som regel har kostet desto mer under den.
I det ligger det et håp for oss alle, også i form av gode råd som han her gledelig deler med oss. Mot slutten av boken ymter han litt om at dette kanskje spenner ben under hans virke som foreleser og kursholder i nettopp skrivekunst, men som den skarpe observatør av «den menneskelige tilstand» han tross alt er vet Geelmuyden at det blir koketteri.
Og hvem er så denne boken for? Alle som lever av eller har et behov for å formulere seg i hele setninger, vil jeg hevde. De som har en historie de brenner å fortelle om. Ja selv en Instagrammer kan finne inspirasjon i å skape nye, korthugde vendinger – som «han har ualminnelig mye ansikt rundt øynene».
Finn tilbake til barnets syn på verden, og du er et godt stykke på vei, er blant Geelmuydens hovedteser for god skrivekunst.
Og for oss som arbeider med reise kan boken tjene som en særdeles viktig inspirasjon i arbeidet med å fjerne oss fra alle klisjeene som hefter ved vårt virke. At det krever hardt arbeide visste vi nok likevel innerst inne. ©
Bjørn Moholdt
Skivekunstens hemmeligheter – Nils Christian Geelmuyden
Cappelen Damm
