Vi hadde reist formålsløst rundt i Europa, på jakt etter «vårt» sted, da vi stoppet opp et par dager i den noe slitne havnebyen Genova. Her utforsket vi de nedslitte smugene, og menget oss med de lokale på brune kneiper og de napolitanske pizzasjappene – hvor kun lokalbefolkningen våget seg.

– Sardinia er som et annet land.

I en av disse noe tvilsomme bulene ble vi hvisket i øret om Sardinia, at det var hit italienerne selv dro for å slippe unna storbyvrimmelen.

– Ja ikke vi da, men de med litt mer gryn, ble vi forklart.

Nysgjerrigheten var vakt, og et par dager senere fant vi en ferge som kunne frakte oss over. Vi var unge og reiste på budsjett, og tilbragte overfarten i sovepose på dekk. Etter et døgn dampet vi inn havna i Cagliari på sørspissen av øya – og en ny verden åpenbarte seg.

En annen – og mer skimrende – midt i Europa.

Det er er snart 40 år siden nå.

Rent og vakkert

Marco har alltid vendt tilbake til den samme stranda. Funnet plassen sin i sanda og speidet ut over det krystallklare, blågrønne vannet. Over mot Asinara-øya, som er så nær at du nesten kan vade over.

– Du vet, der ute holdt de flere mafia-karer fengslet, helt frem til 1997, forklarer Marco med leksikalsk pådrag, og jeg mistenker ham for å ha en eller annen lærerpost i hjembyen Roma.

Det har som du skjønner gått mange år siden sist jeg var på denne smaragden i Middelhavet. Den gang var jeg heller ikke her jeg er nå – på den berømte Stintino-stranda helt nord på øya.

– Sardinia er som et annet land, ikke Italia i det hele tatt. Øya ligner i grunnen ikke på noe annet, skyter han plutselig inn.

I dag er Asinara overlatt til den eneste kjente rasen av albino-esler, samt noe småvilt de færreste jegerne i Stintino-området gidder bry seg med. De fleste stopper i stedet opp på den lille, men usedvanlig vakre La Pelosa-stranda utenfor Stintino, der det midt i høysesongen er så trangt at det i følge Marco «knapt er plass til et lommetørkle».