Anne hadde forklart meg ruten frem til vingården. Langs kratersjøen Bolsena går ferden gjennom et landskap som minner om sinnbildet mange har av Toscana – rullende åser, pinje-lunder og landsbyer på høydedragene som har stått slik siden middelalderen.

Det er slående vakkert på en deilig sensommerdag som dette.

GJEMTE BYER: Sorano er en av flere spennende byer rundt Bolsenasjøen som ligger “gjemt” i landskapet.

Til gjemmestedet

I denne delen av Italia bør du skynde deg langsomt, for det finnes en attraksjon bak hver sving. En akvedukt for eksempel, som plutselig dukker opp i øyekroken og som strekker seg over et søkk der villsvin og andre sky nattdyr gjemmer seg når sola er oppe.

Like etterpå kjører du gjennom en landsby der innbyggerne sitter på utekafeene og koser seg som de har gjort omtrent siden de gamle steinhusene ble bygd, og du får lyst til å gjøre det samme.

Vi er riktignok rett sør for grensen til Toscana, men det er ingen brå topografiske endringer når du reiser sørover til Lazio. Om det er noen forskjell må det være at åsene er litt spissere og dalene litt dypere, med raviner som fortsatt gjemmer på hemmeligheter fra fortiden.

Det gir en ekstra spiss på kjøreturen.

– Mye av det som gjør Italia frustrerende om du skal etablere deg her er også det jeg ble tiltrukket av, forklarer Anne når vi endelig møtes, som om hun har lest tankene våre.

Da hadde vi forgjeves forsøkt å finne den rette krøtterstien ned til gården hennes. Fra hovedveien som skjærer gjennom landsbyen Aquapendente hun sokner til var det som å entre en ny tidssone. Grusveien vi havnet på, som fikk bilen til å riste hele veien ned til gården, har ikke vært fikset på «gud vet hvor lenge».