Huset vi har leid for en uke ligger i en skråning mot et høydedrag som gjør tilværelsen utholdelig. Den franske høysommeren her er som vanlig het og tørr, og brisen feier forbi villaen med en hyggelig rasling i trekronene. Det er behagelig å bo slik. Her er det ingen hotellfrokost vi må få unna mellom åtte og ti, eller kamp om plassene ved bassenget.

I løpet av noen få hektiske år var imidlertid ånden knyttet til Azurkysten – jazzmusikken, det  frilynte og bekymringsløse latmannslivet, de høye drinkene og sjampanjen – etablert.

Vi er våre egne herrer, i vårt eget lille paradis på Den franske rivieraen – eller et steinkast derfra. For det mangler kun én ting: adgang til havet. Heldigvis er det kort vei til de langgrunne strendene ved St. Tropez.

Om du ikke som oss heller svinger innom de mange andre attraksjonene som ligger etter hverandre langs rivieraen.

EGEN VILLA: Et godt alternativt til hotell på Rivieraen er å leie hus eller leilighet. Ligger du litt utenfor allfarvei er et eget basseng nesten et must.

Fiffens treffsted

Azurkysten kalte den franske forfatteren Stéphen Liégard (i sin boken med samme navn som utkom i 1887) den sørøstlige kyststripen av Frankrike. Den har ingen offisiell begrensning, annet at den starter ved den italienske grensen og ender et sted der vi befinner oss.

Du merker fort at Den franske rivieraen – som engelskmenn kom til å kalle den – lenge var de rike og berømtes lekegrind, og langt på vei fortsatt er det. Prisene på drinkene inne i Saint Tropez holder et nivå som kan få selv en nordmann til å rødme.

Samtidig har feriebyene her en slags avslappet, shabby chic-holdning det er lett å like – all glitteret innimellom til tross.

Det startet på slutten av 1700-tallet, da britene som både verdens mektigste og mest velbeslåtte nasjon søkte seg bort fra Storbritannias forurensede byer og mildt sagt ustabile klima. Noen kom faktisk til Norge, men svært mange ville i likhet med dagens nordmenn – og engelskmenn – heller ha sol på kroppen og behagelige temperaturer.

Den veltempererte kysten i det sørlige Frankrike ble et nærliggende reisemål. Da det ble anlagt en jernbanelinje fra nord til sør tok det helt av. Aristokrater av alle slag fant veien hit – briter, russere, tyskere og sikkert en og annen velbeslått skandinav.

Dronning Victoria var ofte innom, det samme var kong Edward 2, den gang han var prinsen av Wales. På begynnelsen av 1900-tallet inntok i tillegg datidens store kulturpersonligheter de små og fargerike byene her. Maleren Pablo Picasso, for eksempel, og Henri Matisse. Somerset Maugham og Aldous Huxley er to andre størrelser som oppholdt seg her med jevne mellomrom.

Samlet kjendiser

Den kjente amerikanske forfatteren F. Scott Fitzgerald slo seg ned her i mellomkrigstiden, nærmere bestemt i feriebyen Juan les Pins, som vi etter noen dager besøker for å få litt variasjon i latmannslivet ved bassenget.

Hans litterære evner, ikke minst mesterverket Den store Gatsby, omgangskretsen – og Fitzgeralds beskrivelser av rikfolks løsslupne hedonisme og mørke hemmeligheter – skulle får stor betydning for bildet millioner av mennesker i dag har av det sørlige Frankrike.

Muligens var det Frank Jay Gould som gjorde at Scott Fitzgerald fant veien hit. Den amerikanske milliardæren satte for alvor igang arbeidet med å utvikle Juan le Pins – oppkalt etter de mange bartrærne i området – til den fasjonable feriebyen den ble etablert som i 1882.