Det er ti år siden vi var på «Dråpen i Andamanhavet»  – den avlange øya beliggende mellom Vietnam og Kambodsja. Vi reiste dit nærmest på en innskytelse fra Ho Chi Minh-byen (Saigon), fordi vi hadde hørt så mye fint om den – om uskylden, pepper’n og de øde strendene.

DUONG DONG: Du kan stille klokken etter fiskebåtene i øyhovedstaden.

I tillegg lå den kun en time unna i fly.

Den gang var det ingen internasjonal flyplass der, bare en noe ujevn stripe med asfalt like utenfor øyhovedstaden Duong Dong. Den lille uken vi tilbragte på Phu Quoc ble en opplevelse for livet. Vi reiste rundt på moped langs støvete landeveier, og hadde all verdens med tid.

Folk møtte oss med åpne armer og store smil.

Årene som har gått har forandret mye. Med flyplassen kom nye hoteller og bredere, asfalterte veier. Og på strendene der vi noen ganger kunne være helt alene ligger det i dag hoteller og moderne strandbarer.

Innerst inne visste vi at idyllen vi opplevde den gang ikke ville vare. Men ti år senere oppdaget vi nye attraksjoner som vil appellere til de hundre-tusener som i dag finner veien hit.

Og smilene er der ennå, en tanke mer reservert.

Før regnet

Dråpeformete Phu Quoc ligger i et slags ingenmannsland. Øya tilhører Vietnam, men Kambodsja hevder fremdeles at den egentlig er deres.

Den sterkestes rett har sannsynligvis avgjort den saken for all overskuelig fremtid.