Å begi seg ut i Istanbuls folkehav er som å kaste seg ut i en malstrøm, som drar deg stadig dypere innover i mylderet. Taksim er veikrysset det moderne Istanbul i dag dreier rundt, og mengden av mennesker som strømmer ned derfra langs handlegaten Istiklal mot Tünel er stor som en flodbølge. Det er som den gamle trikken, som fremdeles skrangler seg frem til endestasjonen nord for Galatatårnet, dras med av alle menneskene snarere enn de strømførende skinnene

FOLKEHAV: Det vrimler av mennesker rundt krydderbasaren i gamlebyen.

Jeg dras med av menneske-bølgen til gaten deler seg i flere mindre smug og gatestumper. Bydelen Beyuglus søndre del er som et elvedelta, der folk forsvinner inn portrom, butikkdører eller videre inn i de stadig smalere smugene, der forfalne og nyoppussede bygninger om hverandre kaster mørke skygger over menneskene, og til slutt sluker dem helt.

Jeg kan ikke annet enn å følge etter…

Muslimenes inntog

Det er vanskelig å fatte at Istanbul er en by på mer nærmere 20 millioner mennesker. På gateplan føles det ofte mer som å være i en småby. Byen er da også bygd opp som et lappeteppe, et «arkipel av bydeler», som nobelprisvinneren i litteratur Orhan Pamuk har beskrevet hjembyen. 

De første bosetningene i området oppsto på Asia-siden, inntil grekeren Byzas i år 657 f.Kr. seilte opp Bosporos. Han slo seg ned ved den naturlige havna i innseilingen til Det gylne horn. Halvøya der Byzas og hans følge lgikk i land på stikker som en tommel ut i Marmarahavet, ytterst gunstig beliggende ved innseilingen til stredet som leder vei inn i Svartehavet. 

Mange kriger og prangende byggverk tæret på bysants ressurser, og beredte grunnen for muslimenes inntog i byen. De hadde banket på byporten i flere tiår, og til slutt, 28. mai 1453, brøt sultan Mehmet II gjennom de kraftige murene. 

Keiser Konstantin Dragatses kjempet til det siste på barrikadene, men forgjeves. Med sin død tok han også restene av det en gang så mektige romerriket med seg i graven.

I moskeen

Mehmet II hvilte ikke på laurbærene, men utviklet Istanbul (gresk for «i byen») til det administrative, kommersielle og kulturelle hjertet i det ekspanderende, osmanske riket. Hagia Sofia ble for eksempel bygd om til moské, og flere av byggverkene Mehmet II fikk oppført er i dag noen av byens fremste attraksjoner.

Sultan Süleyman fulgte opp Mehmet IIs arbeid, blant annet med å bygge byens største og mest iøynefallende moské, Süleymaniye (1550). Etter hvert som Det osmanske riket vokste, og omfattet Midt-Østen, Nord-Afrika i tillegg til halve Øst-Europa, vokste også Istanbul til en enorm smeltedigel av ulike nasjonaliteter.