Hanoi er som ei grend fanget i en gigantby. Den evig voksende storbyen har mer enn syv millioner mennesker, og nesten like mange motorsykler og scootere. Å krysse en av de myldrende gatene føles som et lotteri på liv og død, inntil du venner deg til det.

For det er en slags orden i kaoset.

DOKTOR DO: Den unge legen har knapt tid til en kaffe mellom slagene.

Mitt navn er Do

Jeg kommer meg uskadd over til det tidligere fengselet Hóa-Lò – vietnamesisk for glødende ovn – som ligger i gaten med samme navn. Vintertemperaturen (rundt 20 grader) gjør en spasertur i bakgatene rundt Hanoi Towers i byens franske kvarter til en behagelig opplevelse, inntil jeg står inne i et av fengselets torturkamre og gyser ved synet av de utspekulerte straffemetodene.

Fengsel-komplekset ble bygget i 1904 av de franske koloniherrene. Et stortstilt boligutviklings-prosjekt har riktignok redusert fengselsområdet til et lite hjørne av kvartalet, men det er nok av Hanoi Hilton tilbake til å gi et inntrykk av hvordan forholdene var der.

Maison Centrale som franskmennene kalte det var et barbarisk sted, designet for å tilføre de innsatte mest mulig lidelse og ydmykelse. Fotlenkene på briskene i betong der fangene ble holdt fastlåst virker nesten skånsomme sammenlignet med torturcellene lengre inn i fengselet. I det fjerne skimter jeg også en giljotine, det mest kjente franske bidraget til moderne avrettingskunst.

Kontrasten til det yrende livet utenfor er slående. Der stemningen inne i de mørke rommene er stille og andektig, yrer gatene rundt av en smittende, optimistisk stemning.

– Det er i Hanoi det skjer, sier plutselig en stemme til venstre for meg på gebrokkent engelsk.

– Mitt navn er forresten Do – doktor Do.