Midt i Texas – i storbyen San Antonio – bor etterkommerne etter María Rosa Padrón. Niende mars 1731 ankom hennes foreldre en støvete militærforlegning i hjertet av den amerikanske delstaten. På denne tiden var Texas en koloni under spansk kontroll – kjent som kongedømmet Texas.
María Rosas foreldre var del av en liten kontingent innvandrere fra Kanariøyene, 40 av dem angivelig fra Lanzarote. Muligens som et ledd i koloniseringen av den amerikanske delstaten ønsket spanskekongen å befolke området, og på den måten sikre seg eiendomsretten.
For disse menneskene, som slitne og forkomne søkte ly inntil forskansningen av mur og bryske soldater, var det stormaktspolitiske spillet som utspant seg over hodene deres for dem uvedkommende.
De var rykket opp med rota og transportert over Atlanterhavet til den nye verden og ville bare finne fred, et sted å starte på nytt. Freden kom – til slutt, lenge etter at menneskene fra Kanariøyene hadde etablert San Antonio, lenge etter at spanjoler, meksikanere og franskmenn var fordrevet.
Lenge etter at den første nyfødte blant innvandrerne – María Rosa Padrón – var født.
Dro avsted
Hvorfor denne innledningen til en artikkel om Lanzarote, en øy på andre siden av Atlanterhavet? Fordi San Antonios historie er med og definerer hva Lanzarote er i dag.
Ved bardisken befinner en småbrisen kelner seg i en opphetet diskusjon med en kollega, mens en engelsk familie på seks forsøker å få hans oppmerksomhet.
Like utenfor Puerto del Carmen ligger Rancho Texas Park, med indianerlandsby, krokodiller, rovfugler, gullgraving og det hele. Her har man (ifølge reklamen) forsøkt å gjenskape det ville vesten som det var da María Rosa ble født, selv om stedet mer minner om Dodge City og de klassiske westernbyene hundre år senere.
På begynnelsen av 1700-tallet var det knapt andre mennesker i Texas enn fiendtlig innstilte indianere, pluss de nevnte soldatene. Å være sendt ut i villmarken som sitt lands påskudd for å hevde eiendomsretten må i beste fall ha fortonet seg som et vågestykke. I verste fall den sikre død.
Men innvandrerne holdt ut, sikkert mye takket være erfaringen fra opphavslandet. For på Lanzarote kan det ikke ha vært enkelt å finne et utkomme. Den skrinne vulkanjorda er nå en ting, alle erobrerne og piratene som fant veien hit må ha vært en langt større prøvelse. I tillegg førte flere tørkeperioder til hungersnød og avfolking.
Da øya mellom 1730 og 1736 ble rammet av en rekke voldsomme vulkanutbrudd må kongens tilbud om utvandring til USA ha kommet som en lettelse. Pillen ble utvilsomt sukret for å sikre at så mange som mulig dro over Atlanterhavet, men det kunne knapt være verre andre steder enn i området rundt Montañas del Fuego – ildens fjell.
Med dette som bakgrunn fremstår stripa i Puerto del Carmen som en hyllest til disse første utvandrerne, selv om jeg mistenker innehaverne av de mange texmex-sjappene for å ha liten eller ingen kunnskap om den historiske forbindelsen mellom Kanariøyene og USA. Kontrasten fra den gang til dagliglivet i dagens Lanzarote kunne knapt vært større: Et øyparadis utenfor Afrikas kyst, med sommer og sol hele året – og horder av velbeslåtte besøkende.
Lykkerus
På fortauet om kveldene står ungdommen med sine flyers og forsøker å lokke matleie og solbrente besøkende inn på de mange utestedene som ligger stablet oppå og ved siden av hverandre langs Avenida de las Playas.
Hovedgaten jeg nå befinner meg i følger stedets største hovedattraksjon – den to kilometer lange Playa Grande-stranda. Den beste tiden på døgnet har jeg funnet ut er i skumringstimen, når stranden begynner å avfolkes og de fleste er hjemme for å forberede seg til kvelden.
| 
