Vi har leid oss et hus på landet. Det ligger i landsbyen Šišan (uttales schischan) en kort kjøretur fra halvøyas største by Pula. De svingete veiene til og fra den lille, lakserøde villaen vår skjærer seg gjennom et forførende, lett bølgende landskap, mellom store og små treklynger og jorder, vingårder og enda mindre landsbyer.

Hele dagen, fra tidlig om morgenen til solen går ned, flyr svalene lavt over hodene våre med sine huskende, kjappe vingeslag. Om kvelden synger sikadene og gresshoppene med stor iver i busker og kratt. 

TO SPRÅK: I Istria er italiensk er likestilt med kroatisk.

Inn fra jordene på gårdene rundt oss driver en ange av slåttemark og buskap, og i klyngen av hus et par kilometer mot sør, som utgjør landsbyens lille sentrum, ligger det et par kroer og en liten butikk med ferske bakervarer og alt det andre vi trenger for oppholdet.

Den gode vin

Vi har med andre ord alt vi behøver for et latmannsliv rundt bassenget i den velstelte haven vår, men vi har andre planer. Huset vårt ligger nemlig også utmerket til for å utforske dette kanskje mest sammensatte landområdet rundt hele Middelhavet.

Boris, husverten vår, synes å være en sindig mann. Stor og vennlig, med en typisk bustete og mørk bart. Hendene er store, men myke, og øynene lett sørgmodige. Engelsken er enkel, men godt forståelig, med en sjarmerende slavisk brytning.

Etter å ha tatt oss vel imot, og som skikken er skjenket meg en flaske vin fra hans egen produksjon (kroatene er usedvanlig stolte av vinene sine), tar han meg med til det som virker å være stamkafeen, i utkanten av Šišan, retning Pula.

Stemmen er mørk. Et stort forbruk av tobakk har satt sine spor, men det gir den store kroppen også en passende pondus.

− Det er ikke så enkelt å finne et utkomme her, forklarer han med stoisk mine.

− Jordbruk kaster ikke så mye av seg, og vi har ingen større industri. Turismen er i vekst, men det tar tid. 

Dagjobben hans er i forsikring. Det er bare et par år siden Boris og kona, som mange andre i området, renoverte hennes gamle familiegård for utleie. De har ellers en jordlapp der de dyrker malvasia- og teran-druer, som blir til hans største stolthet: Helt utmerkede hvite og røde viner.

«Blandingen av alle kulturene som har preget Istria gjennomsyrer alt fra mat, musikk, kultur og språk.»

− Jorden her er meget godt egnet til vindyrking, mye av fremtiden for denne delen av Istria ligger kanskje der, sier han spørrende, men foreløpig kan jeg ikke hjelpe ham på vei. 

Jeg har rett og slett ikke rukket å smake på velkomstgaven hans.

Den nye vinen

Noen dager senere får vi en liten bekreftelse på at vin kanskje er «den nye vinen», selv om den har vært en integrert del av kulturen i minst 2000 år. Istria lå som de fleste kystnære områdene rundt Middelhavet lenge under Romerriket. Langs den innbydende kyststripen flust med naturlige havner etablerte de seg i gedigne villaer. Det startet i Pula, for så å bre seg utover den sørlige delen av halvøya.

Med seg tok de ikke bare krukker med vin, men også kunsten å dyrke den. 

− Jorden er akkurat passe skrinn til at vinrankene må kjempe for å overleve. Det gir sterke druer og ditto vin, forklarer Bruno Trapan.

Bruno arvet et landområde på 11 hektar like i utkanten av Šišan. Her har han nå bygget en elegant liten vingård, med et hovedbygg i minimalistisk design, og et produksjonsutstyr som tåler sammenligning med dem du finner på andre kvalitetsgårder.

Bruno snakker fort, med ivrige geberder. Han er både historien og håndverket sitt bevisst.

− Over Istria blåser det tre vinder, fra nord, sør og vest. Alle fra sjøen, noe som gir druene her spesielle kvaliteter, forklarer Bruno, som kan berette om gode tilbakemeldinger på vinene sine fra viktige markeder som England og USA.