Det blåser en jevn vind fra havet, inn over fiskeværet Bud. Husene her ute i Møre og Romsdals vestligste begrensning reiser seg trassig opp i et landskap som bølger ut mot storhavet.
På en dag som denne, lett overskyet, men med et mildt og behagelig drag i luften, er det vanskelig å forestille seg at der ute ligger et av Norges mest fryktede havområder – den sagnomsuste Hustadvika.
På Atlanterhavsvegen
Vi forlot Molde med de 222(!) karakteristiske fjelltoppene i Moldepanoramaet i ryggen, langs E39, men dreide raskt rett nordover, langsetter Riksvei 64, forbi Elnesvågen, ut mot Bud.
Denne bygda ligger i den største jordbruks-kommunen mellom Trondheim og Stavanger, men her ute har fisket så lenge man kan huske vært den viktigste næringsveien. På 1500-tallet var Bud sågar det største handelsstedet mellom trønderhovedstaden og Bergen takket være de rike fiskeforekomstene.
Men fiskebankene utenfor innebar også en betydelig risiko. Hustadvika er et grunt sjøområde, der blankt hav plutselig kan bryte opp i et inferno av sjøskavler store som hus, og dra ned i dypet hvem og hva det skal være som har dristet seg utpå.
Et cruiserederi med norsk eierskap husker trolig veldig godt dramatikken som oppsto da motorene stoppet, og havariet på et opprørt hav bare var noen få favner unna.
Bortenfor øygruppen Bjørnsund skimter vi såvidt Ona. Norges sydligste fiskevær ligger midt i havet, med knapt 30 fastboende som fremdeles finner et utkomme her ute, selv om industrifisket for lengst har gjort sjarkfiskeren overflødig.
| 
| 
