Somrene kan være uutholdelig hete på savannen. Da er det befriende å sitte i skyggen under taket på en firehjuls-trekker. En bil i fart sørger tross alt for litt svalende bris i den dirrende heten.

Flere dager med heftige regnskyll har sørget for en uvanlig grønn savanne. Busker stinne av blader gjør den samtidig nesten ugjennomtrengelig for innsyn. På denne tiden – i begynnelsen av februar – er gresslettene i det sørlige Afrika normalt brunsvidde, gresset så godt som borte – og du kan se langt innover fra veiene.

– Jeg har ikke opplevd maken, sier vår trofaste «ranger», som tålmodig forklarer hvordan savannen normalt pleier å se ut på denne tiden av året. 

KVELDSKJØRING: Det er tidlig om morgenen eller mot kvelden dyrene begynner å røre på seg.

Dagen er på hell, og solen kaster en gylden glans over det frodige landskapet. Rundt oss hopper og spretter impala-antiloper i yr glede over at værgudene har skjenket dem denne muligheten til fete seg opp.

Samtidig – inne i buskene et sted – gleder en annen og langt mer truende skapning seg over naturens luner…

Sikret parken

Kruger er en enorm nasjonalpark på størrelse med Nord-Trøndelag, som strekker seg langs grensen til Mosambik. Den ble opprettet på begynnelsen av 1900-tallet for å sikre deler av den sørafrikanske villmarken mot utbredt snikskyting.

Parken bærer den tidligere sørafrikanske presidentens navn, men Paul Kruger var selv en ivrig storviltjeger. Og ifølge et brev ført i pennen av parkens første direktør James Stevenson-Hamilton tenkte ikke Kruger på dyr annet enn som biltong (tørket kjøtt), og synes først ikke noe særlig om tiltaket. Den idealistisk motiverte Stevenson-Hamilton var imidlertid såpass innforstått med presidentens forfengelighet at han foreslo å kalle opp parken etter ham. 

– De færreste har interesse av ville dyr, om de ikke da er døde, forklarte Stevenson-Hamilton tørt om tidsånden den gang. 

Han møtte liten forståelse for fredningstanken.

«Rundt oss hopper og spretter impala-antiloper i yr glede over at værgudene har skjenket dem denne muligheten til fete seg opp.»

Med sin tilsynelatende lille, men strategisk viktige gest sikret Stevenson-Hamilton at de siste av de store villdyrene i området ikke ble skutt ned. Han skapte også en turistmagnet av de helt sjeldne, og noe Sør-Afrika i dag ikke ville vært det samme uten.

Det er den enorme størrelsen som skiller Krüger fra andre parker i denne delen av Afrika. Den er heller ikke inngjerdet, noe som gjør at det ikke er like enkelt å finne dyrene her som på steder der de er innesperret og godt synlig.

At du faktisk er ute i en genuin villmark er en viktig del av attraksjonen.

Sjeldent syn

Denne morgenen er det usedvanlig stille langs kjøreveiene. Impalaene løper litt skvetne forbi oss, men lite tyder på at det skyldes at rovdyr lusker i nærheten. I en liten innsjø leker to hann-elefanter bekymringsløst, og litt senere krysser en flokk sebraer grusveien idet vi begir oss enda dypere inn i parken.