Klokken fire om natten blir vi vekket. Det er stupende mørkt ute, og tåken rundt Rifugio Stoppani mer enn 800 meter over havet ligger bom fast. Det er ikke antydning til bevegelse i luften.
Etter noen minutter begynner fjellstuen å våkne til liv. I etasjen under rommet vårt hører vi tiltagende tramping av føtter med sko som tåler en støyt i det til tider vanskelig tilgjengelige fjellandskapet.
Omtrent samtidig starter også duren fra skiheisen å vibrere gjennom bygget, og når vi sleper oss ned til frokost har besøkende som ikke har tilbragt natten i herberget begynt å spre seg ut over fjellet. De beveger seg som spøkelser innover i tåkehavet, noen med hodelykter som minner om en scene fra en eller annen skummel science fiction-film.
«De beveger seg som spøkelser innover i tåkehavet, noen med hodelykter som minner meg om en scene fra en eller annen skummel science fiction-film.»
De er borte lenge før vi rekker å følge etter.
I dialog med verden
Hver sommer de siste 25 årene har den verdenskjente cellisten Mario Brunello og et knippe andre entusiaster satt ulike musikere fra hele verden stevne i Trentino-delen av Dolomittene – denne verdensberømte fjellkjeden skapt av havbunnen, som for mange titalls millioner av år siden presset seg opp i høyden.
I Suoni delle Dolomiti – lyden av Dolomittene – handler samtidig ikke bare om musikk innenfor et stort spenn av kategorier. Hit kommer ung og gammel også for å vandre eller sykle i et landskap som savner sin make. Musikken som spilles rundt i landsbyene og ute i det fri blir et bindemiddel, og en ekstra unnskyldning for å tilbringe en dag, en uke eller mer ute i naturen.
Fjellvandring og musikk går til slutt går opp i en høyere enhet når musikerne beveger seg utendørs, som de skal gjøre denne dunkle og tåkefylte sommermorgenen i høyden. Langt der nede skimter vi landsbyens lys – har det begynt å klarne?
Flere hundre mennesker i alle valører følger de opptråkkete stiene.
Min turkamerat Katia Vinco er ikke i tvil. Hennes blide og opplagte oppsyn er i seg selv nok til å presse tåken ned i dalen under oss.
Noe av poenget med I Suoni delle Dolomiti-festivalen er å løfte musikken ut av støvete konsertlokaler. Ut i det åpne landskapet, til innsjøer og fjellhyller. Hvert sted har sin spesielle karakter, sin lyd – sin harmoni. Ideen om naturens frigivende innvirkning på musikken er grunnen til at Katia, jeg og etter hvert mer enn tusen besøkende befinner seg her oppe i høyden.
– Den veldige naturen gjør en ydmyk, får en til å prestere annerledes, med større respekt, som maestro Brunello forklarte det etter en konsert dagen før. Da var han solist i samspill med Kremerata Baltica i San Vigilio-kirken, beliggende midt i den yndige lille fjellandsbyen Spiazzo Rendena.
Kremerata Baltica er et kammerensemble bestående av musikalske talenter fra de baltiske landene, som ikke bare representerer en ny generasjon utøvere, men som også tolker musikken på en mer uortodoks, ungdommelig måte. Eksperimentelt – og som Brunello sier det – «i dialog med verden slik den er idag».
Og naturen. John Taveners atmosfæriske verk for strykere The Protecting Veil var vakkert inntagende, aksentuert av San Vigilios nydelige indre gemakker.
| 
| 
