I likhet med med millioner av andre kom Arie Sorek (født Lova Strikowski) til Det lovede land etter Andre verdenskrig. Han ble født i 1949, året etter at Israel erklærte sin selvstendighet.

– Under krigen flyktet familien min fra Polen til Russland, men der ble det for tøft å være, forklarer den godlynte Arie og vil ikke gå i dybden. Det er – som han sier – «en lang og smertefull historie».

HOBBYMALER: Etter at han gikk av med pensjon har Arie Sorek i kibbutzen Mashabim Sadeh tatt opp maling, og etablert seg i sitt eget atelier under kunstnernavnet Striko. – Her får jeg også være i fred fra kona, skøyer han (klikk for større bilde).

Han kom til Mashabim Sadeh-kibbutzen – der vi møtes –  i 1970. Da familien Strikowski fikk muligheten til å dra til Israel et tiår etter frigjøringen grep de den begjærlig, men da Ariel var gammel nok til å fatte sin egen beslutning valgte han seg tilbake til «kommunismen».

– Hehe, sosialisme, korrigerer han meg og viser vei til spisesalen.

Der samler de fleste av kibbutzens innbyggere seg fortsatt til felles måltider, som de har gjort mer eller mindre uavbrutt siden Mashabim ble opprettet i 1947.

Løsning i det kollektive 

Mashabim Sadeh ligger i hjertet av landområdet som utgjør over halve Israel. Negev-ørkenen og livet i den representerer på sett og vis den jødiske folkesjela, og befolkningens evne til selvopphold.

Du finner eksempler på det over alt, men det fremste er trolig kibbutz-systemet. Det begrenser seg riktignok ikke bare til ørkenområdene, men det er nettopp her den hadde – og langt på vei fremdeles har – sin største berettigelse.

– Vi arbeidet for hverandre, ikke med et mål om å berike den enkelte, men skape en bærekraftig tilværelse av det de fleste mente var en «umulighet», forklarer Arie.

Det var en besnærende tanke, som går tilbake til 1880-tallet. Da emigrerte tusenvis av russiske jøder til det som da het Palestina. Sammen med den andre bølgen som kom etter den russiske revolusjonen i 1905 hadde jødene – som frem til da hovedsakelig hadde levd som livegne under tsarens vanstyre – en drøm om å etablere egne gårdsbruk.

For en enslig gårdbruker viste dette seg svært vanskelig. Palestina var fortsatt en del av Det osmanske riket (dagens Tyrkia), og jordbrukslandet de var henvist til var enten myrområder eller fulle av stein.

Løsningen var å finne i det kollektive, og i 1910 ble Degania – etablert av et dusin innvandrere med opphavsmannen Joseph Baratz i spissen – således den første kibbutzen. Ved å søke løsninger sammen – og jobbe mot et felles mål – gjorde de bokstavelig talt gull av gråstein.

LITE VANN: Det skal ikke mye nedbør før det gror i ørkenen.

Sjømat i ørkenen

Degania ble modell for senere kibbutzer (som betyr «gruppe» eller «ansamling»). I starten var religion en viktig samlende faktor, og Baratz’ kongstanke om selvoppofrelse for det kollektive ble etter hvert så sterk at barn for eksempel ikke fikk sove sammen med foreldrene sine.

Tanken var likevel sådd, og frem til staten Israel formelt var dannet var det etablert over 200 kibbutzer rundt om i det ganske land. Baratz’ ideer fant raskt næring.

Med årene endret kibbutz-systemet seg, og dreide gradvis også over på andre arbeidsområder enn jordbruk. I dag er mer tradisjonell industri det viktigste næringsgrunnlaget, og de rundt 225 enhetene som fortsatt eksisterer er ikke monomant opptatt av den opprinnelige tankegangen. Til det har også samfunnet rundt endret seg for mye.

Mashabim har som de fleste andre endret seg med årene. Inntil Arie ble pensjonist jobbet han i en fabrikk som produserte messing-ventiler.

– Jeg stortrivdes der, trolig fordi jeg hadde friheten til å gjøre noe annet om jeg ville. Drette opp reker for eksempel, forklarer han ivrig.

Joda, dette israelske økonomiske mirakelet utviklet unike metoder som gjør det mulig å drive med sjømatoppdrett midt i ørkenen.

Bygg etter innfallsmetoden

Fordi menneskene der levde isolert i tette samfunn var bærekraft en helt sentral del av livet på kibbutzen, lenge før man visste hva det betydde, eller at det en gang skulle bli et moteord.

– Lever du i pakt med naturen ligger bærekraft i ryggmargen. Alt skal kunne gjenbrukes, ikke bare fordi det med ett er blitt aktuelt, men fordi det er økonomisk fornuftig, mener Shuli Hartman.

Den rundt 70 år gamle guiden, hobby-filosofen og kibbutzens uoffisielle «turistsjef» vendte tilbake til kibbutz Neot Semadar etter flere år «i den virkelige verden».

– Jeg må innrømme at jeg hadde en lengsel om å se verden da jeg bodde her den første perioden, forklarer hun.

– Men det var godt å komme hjem.