Henry Street er som utendørsscene, som en uendelig audition til en av de mange musikk-filmene som tar utgangspunkt i byen. Selv i en musikknasjon som Irland stopper de travle menneskene på vei til hovedgaten O’Connel eller til butikkene i Jervis Street opp og slenger en slant i tipsbøtta. 

Gode musikere nyter stor respekt, i et land som har produsert så mange. Alle tragediene – fra århundrer med et brutalt føydalsamfunn, til den katastrofale hungersnøden på midten av 1800-tallet – har ifølge kjennere gitt næring til den «ventilerende» musikk-tradisjon.

Nå er det bedre tider, men ikke for alle.

– Jeg kan ikke si jeg har merket noe til oppgangstidene alle snakker om. Når folk ikke har råd til å gå på konsert eller puben ferdes de ut i gatene for å oppleve kultur. Der finner du det virkelige økonomiske barometeret, ler Frances Mansfield ved bordet mitt på Bewley’s – byens eldste kafe.

Det er tetid, og lokalet er fullt. Utenfor får sola regndråpene til å falle som ørsmå smaragder, og den sølvstenkte gamle fasaden på Trinity College et kvartal bortenfor til å skimre.

Tigeren lever

I flere år herjet norske vikinger langs kystene i Storbritannia, og i året 840 landet de i Dublin. På sørbredden av elven Liffey anla de en festning, og får således æren av å ha grunnlagt byen.