Morgenen etter snøkulingen er det øredøvende stille. Det er som om naturen holder pusten. Solen er dyp gul, rødlig i anslaget når den stiger over Harahorn (1581 m). Den bærer med seg et løfte om varme. 

Men gradestokken lyver ikke. Vi er langt ute i februar, og det er 17 minus når vi senere stabber på skiene gjennom bjørkeskogen, opp langs tregrensa som her ligger på vel 1100 meter.

Snøen breier seg hvit og skimrende ut foran oss, den funkler og knirker ekstra i kulda. Landskapet er tilsynelatende øde og nakent, bare punktert av en og annen fritidshytte. Men det er mer liv både i skoggrensa og på snaufjellet enn det kan synes ved første øyekast. Det går harespor på kryss og tvers foran oss. Inne i bjerkeriset har et rypekull beitet på morgenkvisten, men rukket å komme seg avgårde i god tid før vår ankomst.

I det fjerne hører jeg steggen kurre: Akk-gakk-gakk-gakk-gakk. 

– Nå advarer han hønene om at vi er på vei, tenker jeg. 

Selv på snaufjellet er du aldri helt alene.

Ide fra skitur

– Inspirasjonen til maten får jeg fra slike fjellturer. 

Kjøkkensjefen på Harahorn Jørgen Kolderup har et mildt vesen, mens rettene han disker opp med på fjellgården er alt annet enn beskjedne. De er et gedigent supplement til opplevelsen av det ikoniske høyfjellet, som stiger opp rundt oss i Grøndalen nord i Hemsedal, til opp mot 1580 meter (Harahorn).

Kvelden etter fjellturen sitter vi sammen i den kombinerte peisestuen og restauranten. Det spraker i ildstedet og summer rundt langbordet som leder vei videre til hovedhusets andre oppholdsrom. Snøen har lavet ned siden jul, i den grad at noen av de til sammen 17 bygningene knapt er synlige i snøfonnene.

Kolderup gleder seg over all snøen. Selv har han flyttet fra Son ved Oslofjorden til fjellet og har aldri sett seg tilbake.

– Jeg blir her, slår han fast og holder blikket. Den meritterte kokken kunne arbeidet ved hvilken som helst klasserestaurant i hovedstaden, men har valgt livskvalitet foran en heseblesende karriere i en av storbyene.

– Her får jeg puste, ta en pause i ny og ned, stå på ski, og – ikke minst – ta meg tid til å tenke ut nye ideer. For meg er dette det virkelig gode liv, sier Kolderup.